Dødendøden

Dødendøden

0.00

Eirik André Skrede

ISBN: 9788210050923
Pris: kr 279,–
Utgitt: 2010

Av og til dukker det opp forfattere som med stor fandenivoldskhet tar det norske språket mellom hendene og endevender det. Poesidebutant Eirik Skrede er en slik forfatter. 

Det språket vi kaller norsk er ikke helt til å kjenne igjen i hans diktsamling Dødendøden. Nye ord skapes og kastes ut i et massivt tempo, og nye perspektiver åpner seg for hver linje. 

Samtidig demonstrerer Eirik Skrede et stort spenn som poet ved å la undergang og mørke følges av forsiktige og vare kjærlighetsdikt. Han tar oss opp til overveldende høyder og ned igjen, under paraplyens tynne duk, på bare noen få sider. Som leser tvinges man til å henge seg på, kjenne suget i magen og la seg gjennombore av energien i diktene. 

En dundrende blanding av mørke, skjønnhet og plutselig latter. 

Quantity:
Add To Cart
Det leikne språket og galgenhumoren slår ikkje beina under alvoret, men er snarare med på å forsterke desperasjonen i dikta (...) Den språklege kvaliteten ligg i impulsiviteten og i overskotet. Litteraturfestivalane kan notere namnet til denne poeten på blokka, for dikta er som skapt for opplesing (...) Bruken av dialekt gjer stemma personleg og autentisk. (...) I det litterære landskapet kan Eirik A . Skrede plasserast ein stad mellom Øyvind Berg, Morten Wintervold og Ruth Lillegraven. Kombinasjonen av språkleg galskap, svart sorg og skjelmsk sjølvutlevering gjer dette til ei vellukka bok i memento mori-sjangeren. Det beste med dikta i Dødendøden er nettopp at dei er så levande.
— Kjersti Rognes Solbu, Aftenposten
Vekslingen mellom ulike former demonstrerer bokas sosiale rom, dvs. dens folkelige muntlighet og individuelle opprør (...) Poeten kriger mot leseren på annenhver side og er samtidig ydmyk nok til å slippe meg innenfor. Det skal talent til for å forene to så radikalt ulike poetiske strategier. Den dødsbevisste poeten kan også slå kontra, boka har et en barokk humor (...)
— Freddy Fjellheim, Klassekampen
(...) jeg liker den syntetiserende, mette og frustrerte stemmen. Jeg sympatiserer med jeget, og synes det er ganske deilig å smile litt skeivt til angrende tordentaler: «æ har løst å rive av mæ haue / røkke ut auan med makt / stikke fræsvarmt jærn i sia / og dryle mæ døden / æ har kun / mæ sjøl å takke / æ har kun / mæ sjøl å takke / æ har kun / mæ sjøl å takke». Vrengende bakrus.
— Linda Kaspersen, Nordlys
(...) jeg føler virkelig at Skrede når fram til meg. Språket hans er gjennomarbeida uten å miste en slags umiddelbar sjarme. Måten han utrykker seg føles ung og samtidig, og innblandinga av dialekt gjør også at det føles nært og likt en kommunikasjon med en venn (...) I det hele tatt en overskuddsbok.
— Julie Eliassen Brannfjell, Bokmerker.org