Mølleren Windisch med kone og datter venter på pass. Stedet er en tysk rumensk landsby, nedtynget i savnet av døde og forsvunne efter krigen og krigsfangenskapet.

Skrekkelige og vanlige ting skjer i naturen og kroppene. Windisch, med sitt følsomt registrerende øye og sine knappe, tenksomme kommentarer, er vår veiviser i den lille rumenske landsbyen. Som oftest er det hans øyne vi ser med, hans sinn og hans hukommelse former landsbyboernes historie. Han triller sin sykkel til og fra mølla, under himmelens vekslende lys til døgnets forskjellige tider, han samtaler med nattevakten om livets tildragelser, om menneskene i landsbyen og deres historie. Ikke minst er disse aldrende menn opptatt av kvinnenes rolle i dette kronglete livet.
           
Nåtidsplan og fortid går opp i en mytisk helhet, erindring, drøm og virkelighet. Det gir et overblikk og en suveren, nesten leken distanse som kan sammenlignes med Chagalls bilder.
           
Samtidig fortelles ramt og direkte om overgrep, misbruk og korrupsjon, like selvfølgelig som om det hørte til naturlovene, på linje med tørke, oversvømmelser, vår og høst, krig, sult, Ceausescu, fødsel og død.
           
Ugla er i denne kollektivromanen en gjennomgangsfigur. Den flyr i natten og kretser over landsbyens hus. Der den setter seg ned på taket er det noen som skal dø. Om den gamle ugla dør, om noen skyter den, kommer det bare en tåpelig ungfugl fra nabolandsbyen og tar over, en som ikke er kjent i byen og kan sette seg hvor som helst.
           
Mennesket er en stor fasan i verden er et lite mesterverk. Landsbyens forbannelse får nærmest mytiske dimensjoner i denne "tåre" av en bok.