Intervju med Mari Grydeland og Jan Zahl

LF1C0928-1 crop.jpg

Vi kan godt få barn, eller?

Mari og Jan intervjuer Mari og Jan om barn og det å skrive bok sammen. Igjen.

14 år, fem barn, to ekteskap, en hund og en død katt etter romanen Vi kan godt kysse kommer Mari Grydeland og Jan Zahl med fortsettelsen på historien om Frank og Erle, Vi kan godt få barn. Når to journalister er forfattere, kan de like godt intervjue seg selv?

«Kva syns du me bør snakka om? Oss sjølv eller boka?»

«Jeg veit ikke. Det viser seg jo at folk er veldig opptatt av seg selv.»

«Då burde me snakka om oss sjølv?»

«Sannsynligvis. Problemet er bare at jeg blir mindre og mindre opptatt av meg selv og mer og mer opptatt av verden. Men journalister og andre lesere kan jo ofte lure på hva i boka som er fiksjon og hva som tangerer våre egne liv. Hvor mye personlig og privat må vi si?»

«Frank og Erle flyttar jo saman og får barn. Det har jo også me gjort – men ikkje med kvarandre. Så når me snakkar om kor vidt våre eigne liv tangerer det som skjer i boka, så har me jo gifta oss og fått barn, men det er jo verken oss to, våre partnarar eller våre barn dette handlar om?»

«Samtidig tangerer jo livsfasene våre det som skjer med Frank og Erle. Da vi ga ut Vi kan godt kysse, som handlet om da Frank og Erle møttes, hadde jeg akkurat møtt Geir, som ble mannen min. Vi var på flørter’n – men jeg skulle verken ha kjæreste eller få barn. Og noe sånt var det vel med deg og Britt-Synnøve også på den tida?

«Ja, det var vel det.»

«Og så har jo våre første barn blitt født omtrent på samme tidspunkt som Erle og Frank får barn, så vi har jo sett de samme tingene på Barne-TV og vært gjennom den samme småbarnsfasen som dem i tid. Det er kanskje litt sånn som den sketsjen til Bård Tufte Johansen, der han synger det han ser. Du har brukt noen episoder fra den notatblokka du skreiv i til datteren din? Uten at vi blir helt Knausgård av den grunn?»

«Eg trur me har skrive om ting som er gjenkjennelege for mange nybakte foreldre. På godt og vondt.»

«Folk med barn kan kjenne seg igjen. Siden vi to nå har kommet litt lenger ned i gata som foreldre, kan vi ta rollen også til de mer erfarne og la noen av dem komme til orde i boka. Men vi har også vært uerfarne, akkurat som Frank og Erle.»

«Då me endeleg bestemte oss for å skriva ein oppfølgjar, var planen at det skulle ta omtrent eit svangerskap, altså ni månader, å få boka ferdig. Så har det tatt over tre år med jobbing. Det viser seg at det er meir komplisert å skriva bøker når du har fått barn og bur på kvar vår kant av landet enn då me var aleine i Oslo og bare hadde oss sjølv å tenkja på?»

«Ja, og der er vi i samme situasjon som Frank og Erle: Du skal finne et sted å bo, pusse opp, jobbe, prøve å være mann og kone, foreldre. Men du?»

«Ja?»

«Frank vil jo flytte hjem til Stranda og Vestlandet, og det blir masse diskusjoner med Erle, som ikke vil. Du endte jo opp med å flytte til Stavanger. Var du gjennom de samme diskusjonene som i boka?»

«Eigentleg ikkje. Eg er jo gift med ein vestlending, så me flytta liksom heim. Men eg kjenner mange vestlendingar som har vore gjennom denne diskusjonen, folk som nesten føler at dei bare er på besøk i Oslo – sjølv om dei har budd der i årevis.»

«Jeg kjenner meg veldig igjen i diskusjonen Frank og Erle har om hvor i Oslo man skal bo. Jeg var en av dem som ville bli i sentrum selv om vi skulle få barn, og så skulle vi bare dra fra fest til fest med ungen i bæresele og alt skulle være som før. Men så forandrer jo alt seg så totalt når du får barn. Jeg tror det er mange, særlig folk som lever sånne urbane liv, som får foreldresjokk.»

«Det er lett å få barn, men ganske komplisert å vera vaksen når ein har fått barn?»

«Det er kjempevanskelig.»

«Likevel vil eg oppfordra folk til å få barn.»

«Absolutt. Så mange som råd.»

«Kvifor så mange som råd?»

«Jeg veit ikke helt. Jeg hadde ikke tenkt å få så mange unger, hadde planlagt å ikke være så opptatt av barn. Men så fikk jeg tre stykker og blei kjempeopptatt av dem. Det er storveis å leve sammen med så mange ulike folk. Det er skikkelig hardt – men definitivt verdt det. Jeg har det aller mest moro når jeg er med ungene mine. Når folk foreslår at jeg og mannen min burde ta en kjærestetur, svarer jeg alltid at ungene må være med.»

«Dette er jo også eit tema i boka: Korleis klare å vera kjærastar når det kjem barn inn i biletet?»

«Jeg mener det burde være et offentlig regelverk som sa at man ikke får gå fra hverandre før barnet er to år gammelt – minst. For det er jo unntakstilstand noen år. Man må bare holde ut.»

«Det går litt sånn middels bra med Frank og Erle i denne boka?»

«Jeg tror ikke det går så dårlig som man skulle tro. Egentlig er de et ganske godt eksempel på hvordan det er de første barneåra. Da er man ikke så sjenerøs. Jeg tror det handler mest om søvnmangel og dårlig kosthold. Å ikke sove er å være nesten psykotisk hele tiden. Eller halvfull. Det er to halvfulle folk som går rundt og soser. Men det er bare en mellomperiode. Det går over. Skulle vi sagt noe om hva som skjer med Frank og Erle?»

«Ja. Frank får veldig lyst til å bli vaksen. Han romantiserer familielivet. Og så får han ein del av sine idealistiske tankar om både dette og hint rett i fleisen når dei barske realitetane slår inn.»

«Og det kjenner vi oss jo ikke igjen i i det hele tatt, gjør vi vel?»

«På ingen måte. Kva med Erle?»

«Hun sliter med noe jeg tror er et reelt problem for kvinner i dag. Alt skal være på stell før vi reproduserer oss. Vi skal ha fast jobb, rett partner, den rette leiligheten, trygg økonomi og sikre rammer. Men Erle har ikke fast jobb, er ikke klar. Jeg synes det er interessant at vi har vridd litt på en kjent problemstilling, og at det er mannen som vil ha barn, ikke kvinnen.»

«Kvifor gjekk det 14 år før oppfølgjaren til Vi kan godt kysse kom?»

«Det var vel livet? Akkurat som Frank og Erle skulle vi to på hver vår kant pusse opp, følge ungene i barnehagen og på skolen, på trening og fiolintime, jobbe, gjøre alt. Men i motsetning til de to skulle vi to samtidig skrive en bok.»

Tiden Norsk Forlag