Intervju med Mari Grydeland og Jan Zahl
LF1C0928-1 crop.jpg

Vi kan godt få barn, eller?

Mari og Jan intervjuer Mari og Jan om barn og det å skrive bok sammen. Igjen.

14 år, fem barn, to ekteskap, en hund og en død katt etter romanen Vi kan godt kysse kommer Mari Grydeland og Jan Zahl med fortsettelsen på historien om Frank og Erle, Vi kan godt få barn. Når to journalister er forfattere, kan de like godt intervjue seg selv?

«Kva syns du me bør snakka om? Oss sjølv eller boka?»

«Jeg veit ikke. Det viser seg jo at folk er veldig opptatt av seg selv.»

«Då burde me snakka om oss sjølv?»

«Sannsynligvis. Problemet er bare at jeg blir mindre og mindre opptatt av meg selv og mer og mer opptatt av verden. Men journalister og andre lesere kan jo ofte lure på hva i boka som er fiksjon og hva som tangerer våre egne liv. Hvor mye personlig og privat må vi si?»

«Frank og Erle flyttar jo saman og får barn. Det har jo også me gjort – men ikkje med kvarandre. Så når me snakkar om kor vidt våre eigne liv tangerer det som skjer i boka, så har me jo gifta oss og fått barn, men det er jo verken oss to, våre partnarar eller våre barn dette handlar om?»

«Samtidig tangerer jo livsfasene våre det som skjer med Frank og Erle. Da vi ga ut Vi kan godt kysse, som handlet om da Frank og Erle møttes, hadde jeg akkurat møtt Geir, som ble mannen min. Vi var på flørter’n – men jeg skulle verken ha kjæreste eller få barn. Og noe sånt var det vel med deg og Britt-Synnøve også på den tida?

«Ja, det var vel det.»

«Og så har jo våre første barn blitt født omtrent på samme tidspunkt som Erle og Frank får barn, så vi har jo sett de samme tingene på Barne-TV og vært gjennom den samme småbarnsfasen som dem i tid. Det er kanskje litt sånn som den sketsjen til Bård Tufte Johansen, der han synger det han ser. Du har brukt noen episoder fra den notatblokka du skreiv i til datteren din? Uten at vi blir helt Knausgård av den grunn?»

«Eg trur me har skrive om ting som er gjenkjennelege for mange nybakte foreldre. På godt og vondt.»

«Folk med barn kan kjenne seg igjen. Siden vi to nå har kommet litt lenger ned i gata som foreldre, kan vi ta rollen også til de mer erfarne og la noen av dem komme til orde i boka. Men vi har også vært uerfarne, akkurat som Frank og Erle.»

«Då me endeleg bestemte oss for å skriva ein oppfølgjar, var planen at det skulle ta omtrent eit svangerskap, altså ni månader, å få boka ferdig. Så har det tatt over tre år med jobbing. Det viser seg at det er meir komplisert å skriva bøker når du har fått barn og bur på kvar vår kant av landet enn då me var aleine i Oslo og bare hadde oss sjølv å tenkja på?»

«Ja, og der er vi i samme situasjon som Frank og Erle: Du skal finne et sted å bo, pusse opp, jobbe, prøve å være mann og kone, foreldre. Men du?»

«Ja?»

«Frank vil jo flytte hjem til Stranda og Vestlandet, og det blir masse diskusjoner med Erle, som ikke vil. Du endte jo opp med å flytte til Stavanger. Var du gjennom de samme diskusjonene som i boka?»

«Eigentleg ikkje. Eg er jo gift med ein vestlending, så me flytta liksom heim. Men eg kjenner mange vestlendingar som har vore gjennom denne diskusjonen, folk som nesten føler at dei bare er på besøk i Oslo – sjølv om dei har budd der i årevis.»

«Jeg kjenner meg veldig igjen i diskusjonen Frank og Erle har om hvor i Oslo man skal bo. Jeg var en av dem som ville bli i sentrum selv om vi skulle få barn, og så skulle vi bare dra fra fest til fest med ungen i bæresele og alt skulle være som før. Men så forandrer jo alt seg så totalt når du får barn. Jeg tror det er mange, særlig folk som lever sånne urbane liv, som får foreldresjokk.»

«Det er lett å få barn, men ganske komplisert å vera vaksen når ein har fått barn?»

«Det er kjempevanskelig.»

«Likevel vil eg oppfordra folk til å få barn.»

«Absolutt. Så mange som råd.»

«Kvifor så mange som råd?»

«Jeg veit ikke helt. Jeg hadde ikke tenkt å få så mange unger, hadde planlagt å ikke være så opptatt av barn. Men så fikk jeg tre stykker og blei kjempeopptatt av dem. Det er storveis å leve sammen med så mange ulike folk. Det er skikkelig hardt – men definitivt verdt det. Jeg har det aller mest moro når jeg er med ungene mine. Når folk foreslår at jeg og mannen min burde ta en kjærestetur, svarer jeg alltid at ungene må være med.»

«Dette er jo også eit tema i boka: Korleis klare å vera kjærastar når det kjem barn inn i biletet?»

«Jeg mener det burde være et offentlig regelverk som sa at man ikke får gå fra hverandre før barnet er to år gammelt – minst. For det er jo unntakstilstand noen år. Man må bare holde ut.»

«Det går litt sånn middels bra med Frank og Erle i denne boka?»

«Jeg tror ikke det går så dårlig som man skulle tro. Egentlig er de et ganske godt eksempel på hvordan det er de første barneåra. Da er man ikke så sjenerøs. Jeg tror det handler mest om søvnmangel og dårlig kosthold. Å ikke sove er å være nesten psykotisk hele tiden. Eller halvfull. Det er to halvfulle folk som går rundt og soser. Men det er bare en mellomperiode. Det går over. Skulle vi sagt noe om hva som skjer med Frank og Erle?»

«Ja. Frank får veldig lyst til å bli vaksen. Han romantiserer familielivet. Og så får han ein del av sine idealistiske tankar om både dette og hint rett i fleisen når dei barske realitetane slår inn.»

«Og det kjenner vi oss jo ikke igjen i i det hele tatt, gjør vi vel?»

«På ingen måte. Kva med Erle?»

«Hun sliter med noe jeg tror er et reelt problem for kvinner i dag. Alt skal være på stell før vi reproduserer oss. Vi skal ha fast jobb, rett partner, den rette leiligheten, trygg økonomi og sikre rammer. Men Erle har ikke fast jobb, er ikke klar. Jeg synes det er interessant at vi har vridd litt på en kjent problemstilling, og at det er mannen som vil ha barn, ikke kvinnen.»

«Kvifor gjekk det 14 år før oppfølgjaren til Vi kan godt kysse kom?»

«Det var vel livet? Akkurat som Frank og Erle skulle vi to på hver vår kant pusse opp, følge ungene i barnehagen og på skolen, på trening og fiolintime, jobbe, gjøre alt. Men i motsetning til de to skulle vi to samtidig skrive en bok.»

Tiden Norsk Forlag
Intervju: Per Schreiner
Schreiner H2017 I.jpg

Målrettede mennesker er kjedelige

Per Schreiners karakterer har derfor få mål i livet.

Gjennom fire bøker på like mange år har Per Schreiner utviklet sin helt særegne, litterære stil; han skriver mørkt humoristisk, mildt melankolsk, stillferdig, men dyptloddende om middelklassens fremmedgjøring og emosjonelle utilstrekkelighet. Redaktør Mattis Øybø har intervjuet Schreiner om hans nye roman Dagen før halv tre.

Hvis du ble spurt, som du nå blir, hva som skjer i Dagen før halv tre, hva svarer du da?

Da svarer jeg at det er en beskrivelse av en manns dag – noen timer fra han står opp til klokken halv tre – hvor det skjer veldig lite. Det eneste han skal, er å kjøpe brød. Det er en dag det nesten ikke skjer noe i det hele tatt, antagelig. Det er en lite avgjørende dag.

Dette gjenspeiler seg jo i tittelen. For det er noe nesten demonstrativt konkret over Dagen før halv tre. Som om tittelen selv sier: Det er ikke mer enn dette.

Det er ikke noe spesielt ved klokken halv tre. Det kunne vært et helt annet stykke tid, men fortellingen hadde kanskje vært ganske lik. Tittelen er ment å være en beskrivelse av normalitet, men det er samtidig en normalitet hovedpersonen er i ferd med å miste. Det eneste han ønsker, er å beholde denne normaliteten så lenge som mulig. Han lever på lånt tid.

Men hvem er han? Hvordan vil du karakterisere helten i romanen?

Han er mann som har brukt opp det han har av initiativ, energi og engasjement, og nå bare drifter dagene sine. Han vet at det kommer til å gå dårlig med ham, men det er samtidig en innsikt han ikke har noen nytte av. Han har brukt opp de ressursene han har – optimismen, pengene sine, tiltaksviljen, fantasien sin – og nå venter han bare på å falle.

Vil du kalle ham illusjonsløs?

Kanskje. Det har gått galt for ham før, og det kommer til å gå galt igjen, så det er ingen grunn til å se for lyst på fremtiden. Det er et slags overlevelsesinstinkt, det å ikke fabulere for mye om fremtiden, men det gjør ham samtidig våpenløs. Han kan ikke gjøre noe med sin skjebne, fordi han er som han er.

Idet vi møter ham i åpningen av romanen, har han en jobb, en samboer og en leilighet sammen med henne i byen. Han befinner seg med andre ord i middelklassen. Men langsomt forstår vi at han knapt eier noe, at han ikke har midler, og at han dermed står i fare for, ja, å falle ut av sin klasse.

Han klamrer seg til middelklassen. Eller sagt på en annen måte: Dette er en mann som forsvarer status quo. Han setter pris på det lille han har. Det eneste han ønsker, er å beholde sine få privilegier. Men fordi han ikke vet hvordan, prøver han å ikke forstyrre situasjonen. Han lister seg rundt i livet og forsøker å utsette det uunngåelige. For noen år siden var han kanskje der han ville være. Han hadde fått en samboer og en leilighet, som det var tenkt at de skulle dele. Han er en mann som er i ferd med å miste alt dette, og han har ikke noen alternativ plan.

Hvorfor har han ikke det?

Jeg tenker at han har brukt opp det han har av virketrang. Jeg synes egentlig ikke at han skiller seg så mye ut. Jeg tror det er mange som befinner seg i en lignende situasjon. Men til forskjell fra ham har de kanskje økonomisk sett mer å gå på og befinner seg på et sted i livet det ikke kreves noe av dem. Men i og med at hovedpersonen i Dagen før halv tre hverken har penger eller et sosialt nettverk, så må han faktisk utrette noe for å overleve. Det er ikke noe galt med ham. Omstendighetene er feil på et vis. Jeg vil forsvare ham som karakter. Han er ikke mer ubrukelig enn folk flest.

Han kan minne litt om hovedpersonen i din forrige roman, Elster, Andresen, Dahl, hvor vi også møter en mann som ikke synes å ha en vei ut.

Hovedpersonen i Elster har ikke evnen til å flytte på seg, men det er heller ikke noe annet sted å dra. Men han befinner seg nettopp i en situasjon hvor han kan ha et komfortabelt og velfungerende liv fordi han tilhører middelklassen. Han kan leve med det illusjonsløse, det fungerer, for omstendighetene tar vare på ham. Hovedpersonen i Elster er en mer velfungerende karakter på alle vis. Men både han og hovedpersonen i Dagen følger samme mønster. De er offer for omstendighetene, og selv om de også, kanskje, delvis er skyld i de samme omstendighetene, så har ingen av dem så stort bevegelsesrom. I Elster er hovedpersonens fastlåste situasjon knyttet til privilegiene, men de er samtidig vanskelig å gi fra seg fordi det har med komfort å gjøre. Det samme gjelder egentlig i Dagen, men på et annet plan. Han ønsker å beholde den lille komforten han har i livet, samtidig som han er i ferd med å miste alt og bli en proletar, en eiendomsløs. Så det har med klasse å gjøre. I Oslo er det en distinksjon som er ganske tydelig med de økte prisene på boligene, at gapet mellom å eie noe eller ikke er ganske stort, og blir bare større.

Vi møter ham på en måte etter at fortellingen hans er over. Etter mulighetene. Etter øyeblikkene hvor han kanskje kunne gjort noe med situasjonen. Selv redselen er fraværende. Frykten for fremtiden, for det uvisse. Alt håp er ute.

Det går dårlig med jobben hans. Sosialt er han litt begrenset, og hans samboerskap er nok på vei mot avslutning. Alt er gått litt galt. Men jeg er uenig i at fortellingen hans er over, dette er jo det interessante punktet i en historie. Da mulighetene fortsatt lå åpne, kunne han løpe etter og forsøkt å vinne kjærligheten, og se etter måter å tjene penger på. Men jeg syns ikke det er så interessant når folk forsøker så hardt. Hva gjør du etter at alle dine prosjekter har krasjet ordentlig? Det er da alvoret, og komikken, inntreffer. Det er bare snakk om tid før det rakner fullstendig. Men det ligger noe fint i dette øyeblikket også, i det lille rommet mellom det at begge vet det har gått galt og det at man faktisk går fra hverandre. Hvor man har innsikt, men det er ikke egentlig noe man har glede av eller kan bruke til noe. Folk snakker så pent om selvinnsikt og erkjennelse, men ofte kunne man kanskje ha spart seg det og i stedet bare vente på ulykken.

Det kan nesten virke som om du med vilje har forsøkt å unngå alle de elementene som driver en historie fremover – motstand, konflikt, vilje. Denne mannen har jo nesten ikke vilje.

Han er forbi det punktet, ikke minst i forholdet til sin samboer. Det vil ikke hjelpe ham om han plutselig ble romantisk. Den type illusjoner er forbi, eller kanskje han aldri har hatt dem. Antagelig har de på et punkt i livet vært en god match. Men nå står hun høyere enn ham status- og klassemessig. Han erkjenner dette og forstår at det er over. Han er ganske pragmatisk. Han er ikke noe offer.

Hvorfor er dette morsomt?

Tragedie er morsomt. Andres ulykke er morsomt. Når ting har gått ordentlig galt. Vi ler jo også av tragediene i våre egne liv.

Er komikken også knyttet til det absurde? Livet er absurd fordi livet er meningsløsheten? Dette har mange av karakterene dine erkjent.

Jeg synes livet er fundamentalt meningsløst, men samtidig interessant og morsomt. Beckett har helt rett. Det er en form for realisme å beskrive verden som absurd. Se for eksempel på filmene hvor man dyrker karakterer med sterk vilje, hvor man drives frem av konflikt og motstand. For å få til det henter man stoffet fra mytologien, med prinsesser og riddere. Men virkeligheten er noe annet, det er få ordentlige helter. I tillegg er det også noe kjedelig med sterke viljer og tydelige konflikter. Målrettede mennesker er rett og slett litt kjedelige. For når de har fått alt de har ønsket seg, hva da? Kanskje det handler om at man med mål er nødt til å redusere livet, foreta en stor forenkling, og få det til å handle om å få en medalje eller bli veldig rik. Det er kjedelige mål. Det er lett å se, for eksempel i Vestfold om sommeren, menn som har jobbet i årevis og tjent masse penger og står på broen på en stor yatch med kvinner som er tolv år yngre, og tenker: Ja, dette er livet. Å, dette var målet mitt. Dette er karakterer som først blir interessante idet de kommer hjem for å selge den båten. Gi opp drømmen.

Men la oss snakke litt om metodikken din, hvordan denne humoren oppstår. I lesningen av boken tenkte jeg litt på det James Wood skriver om Knausgård: «Even when I’m bored I’m interested.» Dagen før halv tre er på ingen måte noen kjedelig roman, men den setter på sett og vis kjedsomheten i spill. Timene må fordrives. Det virker så bevisst. At du vil at det skal skje lite.

Ja, det tror jeg. Jeg kunne selvfølgelig valgt en avgjørende dag, da han begynte å se livet sitt på en ny måte. Men det er viktig at det er en ganske ordinær dag. Det blir som å følge ham med et kamera. Vi er tett på. Det er slik han lever: Alle øyeblikk er like verdifulle eller verdiløse. Jeg liker de små handlingene. Jeg tror tilværelsen er mer tydelig her. Det store dramaet fremstår som noe ytre. Ved å skjære ned håper jeg å oppnå dette nærværet. Man kan nesten lese det like fort som han lever det. På den måten løfter jeg bort fortolkningen på en måte. Vi er til stede og ser ham.

Setning for setning.

Han lever et liv med korte perspektiver. Han skal bort dit, kjøpe brød. Han har ingen bruk for de lange refleksjonene. Han har ingen grunn til å reflektere eller å planlegge. Hvis han har vilje, er den for liten til å gjøre noe med livet hans. Omstendighetene er sterkere, uansett. Og det gjør at han blir interessant å følge så tett, fordi han lever dagen sin så tett. Og han er ikke så atypisk egentlig. Vi sliter jo alle med de lange perspektivene. Vi har kanskje planer, og vi tror kanskje på dem, men først og fremst er det de små tingene vi baler med. Sånn sett kommer han bedre ut enn de fleste. Han takler de små tingene ganske godt i grunnen.

«Comedy is tragedy plus time», som det heter i en Woody Allen-film.

Kanskje. Uansett. Tiden går, og han kan ikke gjøre noe. Det er ingenting han kan gjøre. Han er i tragedien. Det er ikke noe sted han skal. Det er heller ikke noe sted å dra.

Kanskje det er den menneskelige tilstand?

Antakelig. Det finnes ingen andre steder. Det er bare her. Og denne situasjonen er komisk. Det er bare å ta noen skritt tilbake, så ser man det. Alt vi kjemper for. Alle våre ambisjoner. Vi har så mange planer. Som det haster med. Det er som John Cleeses vits: «How do you make God laugh? Tell him about your plans.»

Med andre ord, gjennom romanen, og dens handlingsløshet, kommer vi inn på eksistensens grunnvilkår.

I så fall ville det ha gledet meg. I øyeblikket da alt har gått galt, er det bare deg og livet igjen. Du er naken. Det er trist, og ganske morsomt.

Tiden Norsk Forlag
Intervju: Birger Emanuelsen
Birger Emanuelsen FOTO Paal Audestad.jpg

La barnet ha det ondt

 

Birger Emanuelsens fjerde roman startet med hans egen overraskelse over farskjærligheten.

Birger Emanuelsen debuterte i 2012 med den kritikerroste novellesamlingen For riket er ditt. For romanen Fra jorden roper blodet (2014) mottok han Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris. Redaktør Mattis Øybø har intervjuet Emanuelsen om hans fjerde roman Jeg skal beskytte deg, om vold og farskjærlighet, og om å ville beskytte sine nærmeste selv om det kan gjøre dem vondt.


M: I hva begynte Jeg skal beskytte deg?

B: Det som har vært med meg helt fra begynnelsen, er min egen overraskelse over farskjærligheten. Jeg trodde selvfølgelig jeg kom til å være glad i barna mine, men jeg hadde ikke forutsett hvor vanskelig det ville være, fordi den kjærligheten også var forbundet med et enormt sinne og en følelse av desperasjon. Det handlet om ansvarsfølelsen, tror jeg, om det var noe i min handlemåte som ville kunne gjøre livet vanskeligere for dem. Om jeg ville gi dem mentale egenskaper eller følelsesmessige ressurser som ville gjøre dem svakere stilt senere, når de skal være alene, når jeg ikke skal være far lenger. 

Hele poenget med farskjærligheten er jo bruddet, hvor du ikke lenger skal være far. Det ville jeg skrive om. 

M: Så du tenkte på avtrykket en far setter i et barn? 

B: Det er mange måter å sette avtrykk i et barn på, og det viktigste er arvestoffet. Når barnet er lite, utgjør jo også arven hele miljøet. I romanen skriver jeg om en far som er overbevist om at han overleverer noe farlig gjennom blodet, og så forsøker han å motvirke, gjøre motstand mot de arvelige betingelsene. Så ser han kanskje ikke at det kan ligge mye skade i å ville hjelpe. Dette snakket vi veldig mye om da jeg jobbet i Leger Uten Grenser. Det paradoksale i at du risikerer å skade gjennom å hjelpe. Hjelpeorganisasjoner skaper kunstige markeder og tilbud som eksisterer så lenge organisasjonene er der. De gjør befolkningen avhengig av den hjelpen man gir. Så skjer det kanskje et skifte i verdensøkonomien, eller i prioriteringen til den hjelpeorganisasjonen, og de trekker seg ut og etterlater seg mennesker som er i mindre stand til å ta vare på seg selv. De har ikke fått anledning til å bygge opp institusjoner, systemer eller markeder som kunne ha vært med på å skape et godt samfunn. Dette er grovt forenklet, men litt på samme måte kan man tenke som foreldre. Som mor og far eller foresatte kan man skape en tilværelse for barnet sitt som er perfekt og farefritt. Som beskytter barnet der og da. Men med en gang datteren din flytter ut, mangler hun kanskje de ressursene hun trenger for å klare seg selv. Eller, kanskje hun kan klare seg i Norge anno 2018, men hva om noe skjer i det norske samfunnet, med for eksempel sykelønnsordningen eller det gode velferdstilbudet eller den lave kriminalitetsraten – hva om dette forsvant? Da har man skapt en masse barn og unge voksne som vil streve med å klare seg.

M: Og hva har dette med farskjærligheten å gjøre? 

B: Jo, for den er jo så ulik den romantiske kjærligheten. Den romantiske kjærligheten handler om to ting, slik jeg ser det: Å komme så nær noen som mulig, og å være der så lenge så mulig, aller helst resten av livet. I meg ligger et ønske om å kunne se og forstå hvordan den andre opplever og ser verden, en følelsesmessig enhet. Dette ønsket om nærhet har jeg med kona mi, men ikke med mine tre barn. Ikke med min eldste sønn. Jeg kan selvfølgelig ligge i sengen ved siden av ham og få ham til å sove om kvelden, ta vare på ham når han er syk, lese for ham, og på den måten være nær. Det er selvfølgelig viktig. Vi skal kjenne hverandre. Men målet er at han til slutt skal eie sitt eget liv, at han etter hvert skal kunne møte andre mennesker som han skal ønske å være nær, ja, nærmere enn han er meg. Kjærligheten til barnet handler derfor ikke bare om å bli kjent, men også om å forme. Da innebærer det også en del vold, slik jeg ser det, altså vold forstått på den måten at du er nødt til å presse barnet til å ville noe som kroppen hans instinktivt kanskje ikke vil, du må presse ham til å lære seg å ta på seg klærne selv, du må presse ham til å tørre å sove alene, du må presse ham til å gå bort å hilse på barn på sin egen alder som han kanskje ikke tør hilse på. Du må presse ham inn i sosiale situasjoner. Barnet skal føle seg trygt, barnet skal føle seg elsket, men det kan, og kanskje må, ha det vondt også.

Nikolai Wergeland, faren til Henrik, har skrevet et sted: «La barnet ha det ondt, og la det se andre lide ondt.» Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var, men da jeg leste det, kjente jeg at jeg forsto veldig godt hva han mente. Så en annen inngang til romanen ligger i det sitatet. La barnet lide ondt.

M: Så la oss snakke om hovedpersonen, Jon. Han kommer jo også med sin historie, som setter hans situasjon som far på spissen. I åpningen av romanen treffer vi ham foran skjermen, mens et nytt terrorangrep er under oppseiling i Paris. Det som slår leseren, er hvor besatt han fremstår. Hva er det som vekkes i ham? Hva er det som gjør ham så besatt av terror? 

B: Jon har et stort kontrollbehov. Gjennom skjermene kommer han tett på et terroranslag – noen unge gutter som skyter inn i en folkemengde i Paris en vårkveld. På et annet sted i byen er det andre som forsøker å detonere en bombe like ved en synagoge. Det er kaotisk og uoversiktlig. En måte å få kontroll over situasjonen og ikke fullstendig overgi seg til frykt, er å forsøke å få oversikt over detaljene. Hvordan skjedde dette. Hvem står bak. Hvor mange er døde. Hvordan kan man sammenligne det som skjer med andre angrep. Det å følge med på nyhetene, det å koble seg på nyhetsstrømmen, gir ham oversikt og dermed kontroll.

Jeg skal beskytte deg utspiller seg seks år etter 22. juli, og erfaringen derfra, følelsen av å ikke vite hva som skjedde og hva som skulle skje, nettopp følelsen av mangelen på kontroll, brakte i alle fall meg ut av balanse. For Jon fører det blant annet til at han ikke klarer å ta hensyn til verken kona eller den nyfødte Andreas. Det å gå tilbake dit, det å minste kontrollen på den måten, det vil han ikke. 

M: Men samtidig er han jo en som tar verden veldig inn over seg. Han jobber som lærer, og når han kommer inn på lærerværelset i lunsjen, er han jo den eneste som bryr seg om det som skjer i Paris, virker det som. Han virker som han har et tynt hudlag for denne typen hendelse. 

B: Men det er kontrollens vrengte ansikt. Du er hele tiden koblet på strømmen av nyheter som finnes, og derfor også sårbar på en annen måte. Jon har i tillegg sin egen historie. Han har åpenbart et engasjement for andre, som blant annet viser seg i nødhjelpsarbeidet han har vært med på. Han har vært nesten seks måneder i Zimbabwe i en by som heter Murambinda sør for Harare, hvor han jobbet med medisinsk nødhjelp. I Zimbabwe opplevde han noe som kan minne om et angrep, altså ikke et terrorangrep i den forstand, men et voldelig angrep. Det er med denne erfaringen han kommer hjem. Kort tid etterpå blir Andreas født, dette barnet som han vil beskytte og herde og lære å kjenne verden. Så skjer 22. juli. 

De som har bodd i Europa i de siste ti årene, vil kanskje kjenne igjen denne følelsen av utsatthet. Når det kommer en viss type fonter i nettavisene. En viss type størrelse på oppslagene. «Knivangrep». «Gisler holdes». «Bil i menneskemengde». Det finnes nærmest en egen sjanger for den type terrorangrep, mange av dem ligner på hverandre i måten de utvikler seg på. Først kommer den overraskende hendelsen i en eller annen europeisk storby, så kommer det noen foreløpige tall, som man alltid vet kommer til å stige, i tillegg finnes det en viss type forventning til hvem som har utført angrepet, hvilke grupperinger som står bak. Så kommer livedekningen. En tv-journalist som oppholder seg i nærheten av åstedet og sier at «Her på bakken vet man lite, men det vi vet …», og så tilbake til studio.

Før var angrep som dette nasjonale begivenheter, en følelsesmessig fellesarena. Men nå har det skjedd så mange ganger at folk har gått lei. Terrorangrepene har ikke nyhetens interesse på samme måte lenger. Men for Jon er de fortsatt betydningsfulle, fordi de peker mot en fremtid han frykter, mot noe som skal komme. 

M: En mer voldelig verden? 

B: Ja, mer brutal. Det finnes mange gode argumenter for at det ikke er slik Jon frykter. Utviklingsministeren vår, Nikolai Astrup sa nettopp at hvert sekund vi lever, blir livet på jorden bedre. Steven Pinker sier det samme. Hver gang vi samler statistikk, så viser det seg at verden går fremover. For mange oppleves det også sånn. Vi får mer velstand, vi blir rikere, vi lever lenger, vi får bedre medisiner, bedre vaksiner. Halvparten av alle de medisinske teknologiene man bruker på sykehusene i dag, var ikke oppfunnet for tjue år siden. Dette er jo historien om den suverene, kulturelle, politiske og sivilisatoriske reisen Europa har hatt etter annen verdenskrig, som er noe helt enestående. Men så tar plutselig en gammel dame tak i deg på t-banen og sier: "Når kassen er tom, blir det borgerkrig", eller du ser en kollega sitte og gråte ved datamaskinen fordi en hval er funnet med magen full av plast. 

M: Vi klarer altså ikke helt å tro på fremgangen? 

B: Nei, men det er en annen ting også. Vi har så mye informasjon. Vi har så mye innsamlet kunnskap. Vi har sett alt før. Vi har opplevd alt før. Vi kjenner til hvordan ting kommer til å gå, fordi vi er så fulle av kunnskap og erfaring og statistikk. Men samtidig har en annen erkjennelse vokst, nemlig at noe skjer for første gang. Samtiden er full av overraskelser, bare se på det mest banale eksempelet, valget av Donald Trump. Alle ekspertene sa at det ikke kom til å skje. Samme med Brexit. Alle sa at vi vet så mye, at vi har så mye data, så mange sofistikerte verktøy at vi kan forutsi fremtiden. Men det er ikke sant. Veldig mye skjer faktisk for første gang.

Tidlig i Jeg skal beskytte deg skjer det et jordskjelv i Zimbabwe, i området Jon er sendt ut til. Dette har ikke skjedd før. Ikke så langt inn i landet. Zimbabwe er regnet for å være et jordskjelvfritt område. Før 22. juli tenkte nok mange på Norge som et terrorfritt område. 

M: Redselen handler om usikkerhet? 

B: Gjør det ikke alltid det? Det er forståelig psykologisk. Følelsen av usikkerhet mates hver dag av en The best of-sending fra en destabilisert verden. Bestialiteten står alltid på i YouTube- og Facebook-feeden. Vi tror ikke helt at ting går bedre. Jon er besatt av den tanken, ikke sant, og det fører igjen til erkjennelsen om at det barnet han skal oppdra, kanskje er del av den første generasjonen etter krigen som får det verre enn foreldrene sine.

Jon tenker at folk ikke tar uforutsigbarheten på alvor. Kombinasjonen av økonomisk kollaps, klimakrise, politisk destabilisering i Midtøsten som kanskje vil føre til store emigrasjonsbølger, alt dette får ham til å tenke at vi er uforberedt. Fremtiden vil bli annerledes, det vil bli en mye større kamp om ressursene. Men løsningen hans er ikke å sette seg ned og skrive i kommentarfeltene og klage over utviklingen, eller å skrive om det på Facebook. Hans løsning er å snevre det inn: Mitt ansvar er familien min. Mitt ansvar er Andreas. Han er sønnen min. Jeg har brakt ham inn fra døden og satt ham her på jorda. Jeg må gjør ham klar. Han skal ikke være den som bøyer av om volden kommer hit. 

M: Jeg skal beskytte deg er en roman, og Jon en litterær karakter. Likevel legger du romanen i en gjenkjennelig tid, inkludert en frykt som også er lett å kjenne igjen. For det finnes jo mange tegn i tiden som nettopp viser at vi må forberede oss. Blomstekassene som er satt ut på Karl Johan, og som skal beskytte oss mot et eventuelt terrorangrep, er bare et eksempel. Parallelt har vi forestillingene om at sosialdemokratiet synger på siste verset, at velferdsstaten må reformeres, at en rekke goder vi har tatt for gitt, er truet. Jeg skal beskytte deg er med andre ord en roman som går inn i sin samtid og som ønsker å diskutere den. Det er som om det generelle som vi snakket om i begynnelsen -- om oppdragelse, om farskjærligheten, om volden som må til for å ruste barnet for verden -- blir mer satt på spissen i en tid som er mer usikker.  

B: Romanen er satt i vår tid, men den handler samtidig om ett menneske og hvordan Jon ser på denne tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet en annen roman satt i samme periode, med de samme elementene, som kunne vært mer håpefull. Men Jon ser all denne volden. Han ser alle truslene. Han ser krakeleringen av samfunnet, som du snakker om. Han tror at Norge kommer til å bli et vanskeligere land å leve i. Men det er samtidig viktig å understreke at det nettopp er hans måte se verden på. Det går an å se det annerledes enn det Jon gjør. Det går an å se på oppdragelsen og foreldrenes rolle på en annen måte.

Men som forfatter må jeg være tro mot Jons opplevelse av verden. Og han går langt, kanskje for langt, hva vet jeg. 

M: Og da ender de opp ute i skogen?

B: Alle mine romaner gjør det, gjør de ikke? Men Jon vil tvinge seg bort, finne ut av hva kjærligheten til sønnen består i. Og da kommer en annen redsel. Ikke fra volden i samfunnet, men fra volden i ham selv, i arven hans, i sinnet hans. Som han sier: Å være sammen med barnet ditt er som å være alene. Og hva er farskapet? Jo, for Jon er det som å gå på en knivsegg. Det skal ikke så mye til før du endrer livet ditt og livet til barnet ditt dramatisk. Det skal bare et sekund til, at du gir slipp, gir slipp på begrensningene dine, gir slipp på alt det som stritter imot når kroppen din har lyst til å slå eller utøve vold. 

M: Den knivseggen kjenner vi på som lesere også. At det er så lite som skal til. At alt vi har bygget opp av sivilisatoriske forsikringer, står på spill. Selv om jeg aldri betviler Jons kjærlighet til Andreas, blir jeg likevel genuint bekymret for hva han kan finne på å gjøre med ham. Kjærlighetsbegrepet er derfor ganske paradoksalt. I en akutt tid, hvor det kreves mer av deg, så må du kanskje også gå lenger, i kjærlighet. 

B: Jeg tro det ligger i tittelen også. Det er i alle fall slik jeg har tenkt på den. Sier man «Jeg skal beskytte deg», sier man samtidig at man kanskje ikke kommer til å klare akkurat det. Det er det samme med blomsterkassene på Karl Johan. De er ment som en beskyttelse, men det er først og fremst en innrømmelse: Det kommer til å skje noe grusomt. Så med en gang du sier «Jeg skal beskytte deg», så er det med erkjennelse om at det kan skje noe forferdelig.

22. juli handlet også om at det var mange vi ikke klarte å beskytte. Vi har ikke snakket så mye om det. Men noe av det mest betydningsfulle som skjedde i etterkant av 22. juli, var endringen i politiinstruksen, som knapt er diskutert. Tidligere het den «Skyting pågår», som sa at hvis det var en aktiv gjerningsmann, så skulle politiet rykke inn først for å uskadeliggjøre gjerningsmannen. Ikke før politiet hadde gjort det, skulle hjelpemannskapene komme. I 2016, som en direkte konsekvens av blant annet 22. juli, får vi altså PLIVO. Det var faktisk denne romanens første tittel. Forkortelsen står for «Pågående livstruende vold.» Denne nye instruksen sier at for hver meter politiet går frem, så kan sykepleierne komme etter. For hvert rom politiet har vært i, på en skole eller i en offentlig bygning hvor et terrorangrep pågår, så skal hjelpen komme. Dette sier egentlig noe nytt og radikalt: Vi er villig til å ofre mer for å hjelpe hverandre. Vi er villig til å ta mer risiko. PLIVO ble vedtatt og innført uten offentlig debatt. Det er egentlig en ganske stor forandring, noe som sier noe om samfunnet vårt. Vi har endret oss.

Det som ligger i dette, er hva det vil si å beskytte noen. Hvordan gjør man det best mulig? Det å finne balansepunkt mellom egen og andres fare. Det er helt åpenbart for meg at jeg vil sette meg selv i større fare på vegne av meg selv og min egen familie enn en fremmed i en konfliktsone jeg får en SMS om på telefonen. Det er også noe denne romanen handler om, tror jeg: Kommer det en tid hvor jeg vil stå ansikt til ansikt med en annen far som har den samme kjærlighetsfølelsen til sitt barn som jeg har til mitt, og det har oppstått en slags kamp mellom oss, vil det ikke være tvil om hva jeg vil gjøre. Den situasjonen krever en annen type beskyttelse, en annen form for vold enn den velferdshumanismen vi har råd til å leve med nå, og som våre foreldre hadde råd til å lære oss å leve med.         

M: Men dette med velferdshumanismen får meg til å tenke på noe som jeg opplever som en underliggende påstand her, nemlig at det voldsfrie samfunnet, slik vi nå har opplevd det, fremstår som en parentes. For å gå til romanen: Jons far ble slått av sin far. Han ble korrigert med vold. Faren til Jon slo ham ikke. Han beskyttet ham mot det han selv hadde opplevd. Men samtidig er det som om Jon bærer på et slags tabubelagt ønske: at han gjerne skulle blitt utsatt for den volden, for å være bedre forberedt på verden som skal komme.

B: Det er jo litt rart. Jeg er født i 1982 og er vokst opp med IRA-terror og krigen på Balkan, likevel kan jeg ikke huske at jeg noen gang var redd for framtiden. Kanskje er det bare sånn det er å være barn. I denne tiden skjer det jo også noen store omveltninger, med den kalde krigen som tar slutt, og med integrasjonen av Europa, alle store og positive ting som drar verden fremover, det var i alle fall slik det opplevdes. Så kommer 11. september, som et varsel om en ny tid, en ny tid som kanskje ikke treffer oss for alvor, i alle fall for min del, før karikaturstriden i 2005–2006, hvor man virkelig føler at verden har endret seg. Dette skjer samtidig med at man får digital tilgang på all den volden som skjer der ute. Verden rykker nærmere. Så kom altså 22. juli. 

M: Kanskje parentesen handler mer om vår opplevelse av beskyttelse, at vi er trygge.  

B: Det tror jeg er sant. Det er den tryggheten som er unntaket i verdenshistorien. Det er ikke meg imot at det unntaket varer og varer. Noen dager er jeg mer optimistisk enn Jon er, andre dager står jeg klar på vei ned i bomberommet. Men jeg tror også det finnes håp, i hvert fall på familienivå, på individnivå. Nemlig i det enkle faktum at man kan velge å være annerledes. At man kan velge noe annet.

Jon forteller blant annet en historie om bestefaren sin, som i møtet med en vanskelig moralsk problemstilling gjør det gode. Så lett endres verden. Det er en banal innsikt. Men jeg har den innsikten i kroppen min, i arven min, i erfaringene mine, i blodet mitt. For det er min egen bestefars historie han forteller. Så for meg er den ikke banal, den er det motsatte, den er det mest verdifulle i livet mitt.

Det er kanskje også noe av årsaken til at jeg måtte skrive om en far og en sønn. For på et eller annet tidspunkt må man bestemme seg for om det er sønn eller far man er selv. Jeg tror Jon har større problemer med seg selv som sønn enn som far. Han liker seg bedre som far enn som sønn. Samtidig er det først når han ser sønnen som et menneske, at han tillater seg å være håpefull. 

M: Historien trenger ikke gjenta seg. Han trenger ikke bli som sin far.

B: Det er jo egentlig det store løftet: at våre barn kan bli bedre mennesker enn vi var.

Tiden Norsk Forlag
Intervju: Hege Susanne Bergan
Susanne VÅR 2018 SH (Paal Audestad).jpg

Et skudd fra levepistolen

Hege Susanne Bergans tredje diktsamling inneholder et bunnløst håp om at alt skal gå bra.

Hege Susanne Bergan debuterte i 2007 med diktsamlingen Ikke noe av dette står om livet. Hun er også oversetter av russisk litteratur, og har blant annet blitt tildelt Kritikerprisen for beste oversettelse i 2014 for Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. Levepistolen, hennes tredje diktsamling, er ifølge forfatteren selv først og fremst inspirert av barns logikk og uredde omgang med språket.


Hvordan vil du selv beskrive Levepistolen?

Det er en bok som handler om å være barn og prøve å orientere seg i tilværelsen. Og den handler om å bli forelder og se verden gjennom et nytt prisme. Med nyfødt beskytterinstinkt og intensivert frykt. Den inneholder upedagogiske trusler, velmente leveråd og feministiske besvergelser hvisket til en naken datter. Og et bunnløst håp om at alt skal gå bra.


Hvordan vokste ideen til Levepistolen fram?

Det var ingen idé, men en rekke dikt som vokste fram ett etter ett. Jeg hadde ikke skrevet på fire år og startet en skrivegruppe sammen med noen venninner for å komme i gang igjen. Jeg jobber også som oversetter og har to små barn som legger seg seint, så jeg har ikke mye tid til overs. For at jeg skulle orke å sette meg ned og skrive i ni-titida på kvelden, måtte det være om det som var viktigst for meg, her og nå og i det lange løp. Den lange perioden med ikke-skriving sammenfalt hundre prosent med tiden etter at jeg ble mor. Så da begynte jeg der, med opplevelsen av å få og ha barn.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Herlig! Det er så sørgelig å ikke få skrevet noe som helst, og tilsvarende fantastisk å endelig komme i gang med noe.

Har du et spesielt budskap med boken din?

Det korte svaret er nei. Men hvis sannheten på død og liv skal på bordet, er den nok en hyllest til småbarna - alle de viltre og følsomme, sårbare og frekke, sjenerte og bråkjekke ungene som man treffer på her og der. De er arbeidskrevende og masete, ja visst, men de gjør også verden splitter ny – avsindig vakker og forferdelig skummel - for oss tilvente voksne, som med et skudd fra levepistolen.

Kan du si noe om tittelen?

Den har jeg lånt fra sønnen min, som fant på ordet ”levepistolen” en gang han lekte krig for noen år siden. Som i diktet tittelen er hentet fra, er det en pistol som gjør døde levende igjen.

Hva inspirerer deg? Har du noen litterære forbilder?

Jeg elsker noen forfattere og liker mange, men synes det er vanskelig å si hva som blir med over i mine egne tekster, og derfor kvier jeg meg også for å oppgi dem som forbilder. Levepistolen er først og fremst inspirert av barns logikk og uredde omgang med språket.

 

Tiden Norsk Forlag
Lyrikk: Margrethe Aas
9788210055751-300dpi.jpg

ulmande varme i groper
kring røsslyng og ryllik

tak buskap åkerlappar
røter tørka til tinktur

bøner over steinplukk
kast av smell og pust i røys

i takter om ur som reiste seg

Margrethe Aas,
Eim (2017)

Tiden Norsk Forlag
Debutantintervju: Ida Frisch
liten 1.jpg

En seig undergangshistorie

Ida Frisch er aktuell med Klør, en roman som ifølge Bernhard Ellefsen gir "form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål".

 

Ida Frisch omtaler seg selv som frittgående kulturarbeider, turnerer med dukketeater, promoterer en økologisk og bærekraftig livsstil og flytter snart til en ubebodd øy på vestlandet sammen med kjæresten Martin. I tillegg har hun nylig debutert med romanen Klør, en roman som ifølge Bernhard Ellefsen i Morgenbladet gir "form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål".


Hvordan vil du selv beskrive Klør?

Jeg pleier å si at den er skikkelig rar. Boken har en slags stakkato bevegelse, utklipp fra hverdagen til en ung kvinne som stadig faller mer og mer fra hverandre. Hun er sammen med en kjent sanger. Han vil inn i sin verden fylt av musikk – hun vil inn i ham. Et umulig regnestykke for henne – og en seig undergangshistorie er i emning.

Jeg opplever at å lese boken er som å observere karakterene gjennom en sløret gardin – man kan ikke alltid se klart hva som foregår, men må kanskje belage seg på de andre sansene for å tolke situasjonene. Skal man snakke om rammefortellingen, ender man kanskje med beskrivelser som ”relasjonshistorie”, eller ”generasjonsfortelling”– men jeg ønsker at det er landskapet bak teksten som skal få være bærende: hvordan verden og alle dens bestanddeler av meningsløse sammenhenger fremstår for oss som meningsfull og viktig. Hvorfor vi er dømt til å være sansende kropper i en verden som ikke er forståelig, og hvorfor vi velger å vikle oss inn i hverandre, byer, og livsløp.

Hvordan fikk du ideen til teksten din?

Sidene som i dag er bokens prolog, skrev jeg på en sofa i Berlin, hvor jeg var kattevakt mens mine venner var i bryllup. Gjennom vakuumet som oppstår når man er alene i en fremmed by, vokste konseptet frem. Da Mattis kontaktet meg og fortalte at han var interessert i et samarbeid, ble denne teksten med på det første møtet.

Jeg opplever at teksten har vokst frem rykkvis og relativ organisk – og at det etter ganske kort tid ble klart for meg at ”hei, denne karakteren lever for seg selv, hun tar valg nærmest uavhengig av meg”. Jeg har lest i et intervju med Bjarte Breiteig, som, i en av sine bøker beskriver en overgriper – snakker om noe av det samme; at karakteren har et behov og et prosjekt som forfatteren får mulighet til å skrive frem. Så, som et svar på spørsmålet: når jeg fant en stemme som ville noe, var ideen der – og resten av prosjektet handlet om å lytte til karakteren, hva i all verden hun ville.
 

Er Klør selvbiografisk?

Nei. Men, så kontant svart, jeg kunne ikke skrevet boken uten å være sint, frustrert og fortapt i hvorfor jeg må befinne meg på en planet som snurrer rundt i et univers, og forholde meg til mennesker og forelskelser og karrierer og kropper som blir gamle og dør.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Frustrerende og veldig gøy! Jeg jobbet mye med å skrive uten adjektiver, og hvordan jeg kunne skrive frem steder og situasjoner uten å male dem for mye frem. På denne måten tror jeg leserens indre landskap kan bli tydeligere – boka blir så vill som du er i fantasien din. Jeg har også forsket i hvordan det er å skrive frem følelser uten å beskrive den faktiske følelsen – på en måte å skrive frem et følelseslandskap med så mange omveier som mulig.

Denne måten å skrive med "omveier” på, er i stor grad inspirert av Herta Müller sin bok Hjertedyr. Jeg opplever at hun skriver i koder, at man ikke alltid forstår hvor hun vil, at man må tørre å slippe alt av søken etter mening og struktur – og at det da utfolder seg et helt vanvittig litterært landskap. Müller er rå. Og skikkelig gæren, sånn språklig sett.

Har du et spesielt budskap med boken din?

Jeg prøver ikke å fremme en moral, sannhet eller katarsis, jeg vil heller si jeg forsøker å forske i spørsmålet om hvorfor vi knytter oss til verden og dens fremtreden. Dessuten ønsker jeg å fremme et vilt, levende og energisk språk.

Det er kanskje her styrken i teksten ligger? Den er mer språklig nerdete enn moralsk eller episk.

Kan du si noe om tittelen?

Annet at jeg aldri klarte å bestemme meg? Nei da. Jeg liker godt verker med korte, bastante titler, og synes Klør bærer med seg noe av følelsen av boka, samtidig som den ikke skaper et altfor tydelig bilde av hva slags type tekst som finnes mellom de to permene.

Hva inspirerer deg? Har du noen litterære forbilder?

Jeg blir inspirert av tekster som ikke holder tilbake, som rykker i deg og tør å være altfor mye, altfor ekle, altfor ville. Som medium er boken relativt konvensjonell og ”stille”: to permer med papir imellom. Da er det en god opplevelse å oppdage tekster som nesten roper på papiret. Ikke det – langsomme dikt om verdens uvirkelige eksistens er også viktig.

Som nevnt ovenfor har jeg stor respekt for Herta Müllers tekster. Jeg vender også alltid tilbake til Inger Christensen, som også skriver i et slags kodifisert språk – og at tekstene hennes er som likninger og gåter man plutselig forstår.

En av mine første store leseropplevelser – og oppdagelser – var Edy Poppy sin Anatomi, Monotoni, og jeg har siden fulgt hennes forfatterskap med stor entusiasme. Jeg vil også nevne Nils-Øyvind Haagensen som en stor stemme – hvordan har løfter hverdagen opp til noe mystisk og uforståelig og samtidig så altfor lett. Ah.

Mer litteratur til verden!
 

Lyrikk: Rebecca Wexelsen
9788210055874-300dpi.jpg

jeg ser alltid for meg at du er aleine
at du sitter og venter i en stor et sted
med hendene hvilende på armlenene
likevel urolige
fingre som trommer på armlenet
du får heller ikke sove

 

Så faller jeg (2017)
Rebecca Wexelsen

Tiden Norsk Forlag