Intervju: Hege Susanne Bergan
Susanne VÅR 2018 SH (Paal Audestad).jpg

Et skudd fra levepistolen

Hege Susanne Bergans tredje diktsamling inneholder et bunnløst håp om at alt skal gå bra.

Hege Susanne Bergan debuterte i 2007 med diktsamlingen Ikke noe av dette står om livet. Hun er også oversetter av russisk litteratur, og har blant annet blitt tildelt Kritikerprisen for beste oversettelse i 2014 for Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. Levepistolen, hennes tredje diktsamling, er ifølge forfatteren selv først og fremst inspirert av barns logikk og uredde omgang med språket.


Hvordan vil du selv beskrive Levepistolen?

Det er en bok som handler om å være barn og prøve å orientere seg i tilværelsen. Og den handler om å bli forelder og se verden gjennom et nytt prisme. Med nyfødt beskytterinstinkt og intensivert frykt. Den inneholder upedagogiske trusler, velmente leveråd og feministiske besvergelser hvisket til en naken datter. Og et bunnløst håp om at alt skal gå bra.


Hvordan vokste ideen til Levepistolen fram?

Det var ingen idé, men en rekke dikt som vokste fram ett etter ett. Jeg hadde ikke skrevet på fire år og startet en skrivegruppe sammen med noen venninner for å komme i gang igjen. Jeg jobber også som oversetter og har to små barn som legger seg seint, så jeg har ikke mye tid til overs. For at jeg skulle orke å sette meg ned og skrive i ni-titida på kvelden, måtte det være om det som var viktigst for meg, her og nå og i det lange løp. Den lange perioden med ikke-skriving sammenfalt hundre prosent med tiden etter at jeg ble mor. Så da begynte jeg der, med opplevelsen av å få og ha barn.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Herlig! Det er så sørgelig å ikke få skrevet noe som helst, og tilsvarende fantastisk å endelig komme i gang med noe.

Har du et spesielt budskap med boken din?

Det korte svaret er nei. Men hvis sannheten på død og liv skal på bordet, er den nok en hyllest til småbarna - alle de viltre og følsomme, sårbare og frekke, sjenerte og bråkjekke ungene som man treffer på her og der. De er arbeidskrevende og masete, ja visst, men de gjør også verden splitter ny – avsindig vakker og forferdelig skummel - for oss tilvente voksne, som med et skudd fra levepistolen.

Kan du si noe om tittelen?

Den har jeg lånt fra sønnen min, som fant på ordet ”levepistolen” en gang han lekte krig for noen år siden. Som i diktet tittelen er hentet fra, er det en pistol som gjør døde levende igjen.

Hva inspirerer deg? Har du noen litterære forbilder?

Jeg elsker noen forfattere og liker mange, men synes det er vanskelig å si hva som blir med over i mine egne tekster, og derfor kvier jeg meg også for å oppgi dem som forbilder. Levepistolen er først og fremst inspirert av barns logikk og uredde omgang med språket.

 

Tiden Norsk Forlag
Lyrikk: Margrethe Aas
9788210055751-300dpi.jpg

ulmande varme i groper
kring røsslyng og ryllik

tak buskap åkerlappar
røter tørka til tinktur

bøner over steinplukk
kast av smell og pust i røys

i takter om ur som reiste seg

Margrethe Aas,
Eim (2017)

Tiden Norsk Forlag
Debutantintervju: Ida Frisch
liten 1.jpg

En seig undergangshistorie

Ida Frisch er aktuell med Klør, en roman som ifølge Bernhard Ellefsen gir "form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål".

 

Ida Frisch omtaler seg selv som frittgående kulturarbeider, turnerer med dukketeater, promoterer en økologisk og bærekraftig livsstil og flytter snart til en ubebodd øy på vestlandet sammen med kjæresten Martin. I tillegg har hun nylig debutert med romanen Klør, en roman som ifølge Bernhard Ellefsen i Morgenbladet gir "form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål".


Hvordan vil du selv beskrive Klør?

Jeg pleier å si at den er skikkelig rar. Boken har en slags stakkato bevegelse, utklipp fra hverdagen til en ung kvinne som stadig faller mer og mer fra hverandre. Hun er sammen med en kjent sanger. Han vil inn i sin verden fylt av musikk – hun vil inn i ham. Et umulig regnestykke for henne – og en seig undergangshistorie er i emning.

Jeg opplever at å lese boken er som å observere karakterene gjennom en sløret gardin – man kan ikke alltid se klart hva som foregår, men må kanskje belage seg på de andre sansene for å tolke situasjonene. Skal man snakke om rammefortellingen, ender man kanskje med beskrivelser som ”relasjonshistorie”, eller ”generasjonsfortelling”– men jeg ønsker at det er landskapet bak teksten som skal få være bærende: hvordan verden og alle dens bestanddeler av meningsløse sammenhenger fremstår for oss som meningsfull og viktig. Hvorfor vi er dømt til å være sansende kropper i en verden som ikke er forståelig, og hvorfor vi velger å vikle oss inn i hverandre, byer, og livsløp.

Hvordan fikk du ideen til teksten din?

Sidene som i dag er bokens prolog, skrev jeg på en sofa i Berlin, hvor jeg var kattevakt mens mine venner var i bryllup. Gjennom vakuumet som oppstår når man er alene i en fremmed by, vokste konseptet frem. Da Mattis kontaktet meg og fortalte at han var interessert i et samarbeid, ble denne teksten med på det første møtet.

Jeg opplever at teksten har vokst frem rykkvis og relativ organisk – og at det etter ganske kort tid ble klart for meg at ”hei, denne karakteren lever for seg selv, hun tar valg nærmest uavhengig av meg”. Jeg har lest i et intervju med Bjarte Breiteig, som, i en av sine bøker beskriver en overgriper – snakker om noe av det samme; at karakteren har et behov og et prosjekt som forfatteren får mulighet til å skrive frem. Så, som et svar på spørsmålet: når jeg fant en stemme som ville noe, var ideen der – og resten av prosjektet handlet om å lytte til karakteren, hva i all verden hun ville.
 

Er Klør selvbiografisk?

Nei. Men, så kontant svart, jeg kunne ikke skrevet boken uten å være sint, frustrert og fortapt i hvorfor jeg må befinne meg på en planet som snurrer rundt i et univers, og forholde meg til mennesker og forelskelser og karrierer og kropper som blir gamle og dør.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Frustrerende og veldig gøy! Jeg jobbet mye med å skrive uten adjektiver, og hvordan jeg kunne skrive frem steder og situasjoner uten å male dem for mye frem. På denne måten tror jeg leserens indre landskap kan bli tydeligere – boka blir så vill som du er i fantasien din. Jeg har også forsket i hvordan det er å skrive frem følelser uten å beskrive den faktiske følelsen – på en måte å skrive frem et følelseslandskap med så mange omveier som mulig.

Denne måten å skrive med "omveier” på, er i stor grad inspirert av Herta Müller sin bok Hjertedyr. Jeg opplever at hun skriver i koder, at man ikke alltid forstår hvor hun vil, at man må tørre å slippe alt av søken etter mening og struktur – og at det da utfolder seg et helt vanvittig litterært landskap. Müller er rå. Og skikkelig gæren, sånn språklig sett.

Har du et spesielt budskap med boken din?

Jeg prøver ikke å fremme en moral, sannhet eller katarsis, jeg vil heller si jeg forsøker å forske i spørsmålet om hvorfor vi knytter oss til verden og dens fremtreden. Dessuten ønsker jeg å fremme et vilt, levende og energisk språk.

Det er kanskje her styrken i teksten ligger? Den er mer språklig nerdete enn moralsk eller episk.

Kan du si noe om tittelen?

Annet at jeg aldri klarte å bestemme meg? Nei da. Jeg liker godt verker med korte, bastante titler, og synes Klør bærer med seg noe av følelsen av boka, samtidig som den ikke skaper et altfor tydelig bilde av hva slags type tekst som finnes mellom de to permene.

Hva inspirerer deg? Har du noen litterære forbilder?

Jeg blir inspirert av tekster som ikke holder tilbake, som rykker i deg og tør å være altfor mye, altfor ekle, altfor ville. Som medium er boken relativt konvensjonell og ”stille”: to permer med papir imellom. Da er det en god opplevelse å oppdage tekster som nesten roper på papiret. Ikke det – langsomme dikt om verdens uvirkelige eksistens er også viktig.

Som nevnt ovenfor har jeg stor respekt for Herta Müllers tekster. Jeg vender også alltid tilbake til Inger Christensen, som også skriver i et slags kodifisert språk – og at tekstene hennes er som likninger og gåter man plutselig forstår.

En av mine første store leseropplevelser – og oppdagelser – var Edy Poppy sin Anatomi, Monotoni, og jeg har siden fulgt hennes forfatterskap med stor entusiasme. Jeg vil også nevne Nils-Øyvind Haagensen som en stor stemme – hvordan har løfter hverdagen opp til noe mystisk og uforståelig og samtidig så altfor lett. Ah.

Mer litteratur til verden!
 

Lyrikk: Rebecca Wexelsen
9788210055874-300dpi.jpg

jeg ser alltid for meg at du er aleine
at du sitter og venter i en stor et sted
med hendene hvilende på armlenene
likevel urolige
fingre som trommer på armlenet
du får heller ikke sove

 

Så faller jeg (2017)
Rebecca Wexelsen

Tiden Norsk Forlag